Misunnelig

Marianne skrev i en kommentar at hun er misunnelig. Så mens vi snakker om å være minnsunelig. Jeg er fantastisk misunnelig, og har vært det den siste uken.

Akkurat nå, mens jeg sitter hjemme og leser pensum og skriver oppgave spiser Ryan lunsj med Desmond Tutu... Jeg har prøvd i flere dager å få bli med, men det har ikke skjedd. Så her sitter jeg. Han spiser lunsj med en nobelpris vinner og jeg spiser corn flakes alene i mitt lille rom. Verden er urettferdig.

Ut i verden

Har snakket med John i dag. Han forteller morsomme ting, og jeg blir i godt humør, og savner han. Snart må jeg ringe Trud. Jeg forteller om alt jeg har opplevd siden sist. Som egentlig ikke er så mye, livet begynner å bli normalisert her nå. Men jeg fulgte med på bystyrets møte i dag via internett og hele salen vinket til meg. Det gjorde meg glad:)

Har også begynte å planlegge reiser rundt omkring. Første tur blir i påskeferien. Jeg er noe usikker på hvor jeg ender opp til slutt, alt avhenger av økonomien. Både Lesotho og Mozambique er aktuelt, men det kan også hende at jeg bare blir her i Cape Town og reiser litt rundt i området her. Vi får se.

Neste tur er dagens gode nyhet. Mor og Far kommer på besøk! De kommer i slutten av mai, rett etter at jeg er ferdig med eksamene. Tror jeg reiser opp til Jo'burg og møter dem der, så kan vi enten dra på safari til Kruger, eller bare kjøre ned til CT med diverse stopp underveis. Jeg gleder meg i alle fall.

Men den største og lengste turen blir på slutten av oppholdet. Etter at mor og far forlater (og Ryan er ferdig med ekamene sine) drar vi på den store "African roadtrip" Vi håper på å rekke opp til Zanzibar før vi må snu og reise hjem igjen, men det er mange store land vi i så fall skal kjøre gjennom og veiforholdene er ikke alltid like gode. Men vi sater på å kjøre opp gjennom Swaziland, så til Mosambique (som har de verste veiene i hele sørlige Afrika...), deretter tar vi et stopp i Malawi før vi kommer til Tanzania (og har vi kjørt fort - Kenya). Veien tilbake kommer ann på hvor mye tid vi har til rådighet, men ønskelista inneholder Zambia, Zimbabwe (Victoria Falls!), Botswana og Namibia. Vi får se hva som skjer. Vi har antakelig bare 5 - 6 uker på oss, så vi rekker ikke å gjøre alt. Heldigvis er det ennå noen måneder til vi skal ut på veien så vi kan bruke litt tid på å undersøke hva som er "must see".

Bil må derimot kjøpes... Så i morgen skal vi se på en gammel Mercedes... Lurer på om den kan ta oss gjennom ti land på seks uker. En ting er i alle fall sikkert. Penger blir brukt her nede:) Men så syns jeg også det er verdt det.

Nyheter

Nyheter hjemmefra om venner som ikke har det så lett gjør at det ikke er så kult å være på andre siden av jordkloden. Til tross for minner for livet, eksotiske reisemål og nye bekjentskaper hadde det akkurat nå vært fint å kunne stikke innom og gi en klem til noen som trenger det.

Drøm

Vi var på vei fra Muizenberg. En dag med sol, strand og surfing. Vi var sent ute og hoppet inn den næremeste døren vi fant. Da døren lukket seg bak oss og toget satte fart mot Cape Town oppdaget vi at dette ikke vaar den vanlige MetroPlus vognen vi var vant til.

Apratheidsystemet ble opphevet for 12 år siden. Nelson Mandela ble valgt som landets første demokratiske valgte president i 1994. Men Metro Train viser tydelig at det gamle systemet ikke er død ut. I første klasse, med god plass, komfortable seter sitter det hvite mennesker. I andre klasse, hvor det er trangt, skittent og få seter står svarte mennesker.

I alle turistbrosyrer og "safty handbooks" som jeg har mottatt i mine første uker i Cape Town er jeg avdvart om alle farene byen byr på. og det er sikkert reelle farer alt sammen, men det som slår meg når jeg sitter på toget fra Muzienberg, på tredje klasse som er farlig og skummel og skal unngås, er at alt jeg skal unngå omhandler i realiteten svarte menneskser. Township, tog, gateselgere og generelt "dodgy" mennesker ute på kvelden

På vei fra stasjonen i Obz går vi innom KwikSpar. I minibanken står to hvite kvinner å tar ut penger. Ved inngangen sitter en svart mann og ber om penger. I butikken handler hvite mennesker, hos svarte butikkbetjente. Bildet om det "nye Sør-Afrika" famler. De enorme økonomiske forkjellene apartheid førte til er ikke lette å viske ut ved noen demokratiske valg og en svart president. Men det finnes håp.

For en uke siden feiret W. De Klerk 70 årsdag. Hit kom også Nelson Mandela. Og når Nelson Mandela kan gå opp på talerstolen og forteller om sin visjoner for Sør Afrika, om sin respekt for alle innbyggere i Sør Afrika, og om hvordan man kun kan nå målet ved å stadig drømme om bedre samfunn, så tror jeg vi skal gjøre nettopp det. Drømme om bedre samfunn. Og når vi har gjort det, så bretter vi opp skjorta og går ut i verden og jobber. Jeg drar ut til Kayelitsha, hvor jeg og Yolanda skal fortsette å snakke om "kroppen vår" og om hvordan hun skal bli lege om 20 år. For det er hennes drøm.

Skole

Etter oppfordring fra Trud er det vel kanskje på tide at jeg forteller litt om hvordan skolearbeide går... Det jeg faktisk skal gjøre her:)

Har nå hatt to fulle uker med skole. De har lang sommerferie her... Startet skoleåret med fire fag. Jeg fikk beskjed om at det kanskje var litt mange fag. Så det naturlige ville være å prøve og finne ut hvor mye "vanlige" masterstudenter tar i et semester. Det finnes ikke et enkelt svar. Det viser seg at kurs på masternivå ikke beregnes ut fra vekttall eller studiepoeng. De bare er der... Noe som gjør det noe vanskelig å finne ut hvor mange fag jeg egentlig trenger for å få dette semesteret godkjent ved UiO. Men det ser ut som om det problemet løses seg av seg selv. Ett av fagene mine, South African Politics, ble kanselert fordi vi bare var tre stundeter. Noe som jeg syns var veldig synd fordi professoren var en av UCTs beste, og jeg tror faget hadde hjulpet meg mye, spesielt med masteroppgaven.

Deretter, i går møtte jeg opp for min første forelesning (forrige onsdag var valgdag og fridag) i Theories and Practice of Conflict Resolution. Fant ikke faget! Det var ingen i seminarrommet, og sekretæren som jobber for masterstudner var ikke der, og de andre admin ansatte viste ikke en gang hvem som foreleste... Så nå har jeg kun to fag. International Political Economics og International Relations. Begge er rimelige tunge fag og det er mye lesning. Og det er ikke som hjemme hvor det er greit å møte opp på forelseningene og lese rett før eksamen. I IR må vi levere inn en paper hver uke på et eller flere av temaene, som var på pensum. Og professoren startet jeg på helt feil fot med. Han er nemlig et medlem av Greenpeace og ikke så glad i nordmenn som spiser hvalkjøtt...

Så til tross for at jeg ikke har noen forelesninger i dag skal seg forflytte meg vekk fra blogg, aftenposten.no, msn messenger og gmail og over til Latin America in the new world order.

Rolige dager

På søndag dro vi til Kirstenbosch Botanical Garden for en av de tradisjonelle søndagskonsertene. Ta med et pledd, en flaske vin, noe god mat å spise litt på og nyt musikk og naturen. Table Moutain i bakgrunnen gir en fin ramme rundt konserten. Som bilde viser, masse mennesker kom.


Tror vi var en gjeng på ca ti stykker som møttes der oppe.
Konserten varer bare i en time, men det er et koselig søndagsgjøremål, og en fin måte å se solen gå ned på. Vi ble igjen etter konsertens slutt, og satt og pratet til det var nesten mørkt og det ble på tide å komme seg hjem. I denne byen betyr nesten alltid mørket det samme som å komme seg hjem. På bildet over ser vi Ryan, Nik og meg selv (så vidt) i hyggelig prat like etter konserten var over.

I dag, onsdag, har det vært nasjonal helligdag pga av lokalvalget som ble gjennomført. Siden vi ikke er registrerte Sør Afrikanske velgere valgte vi å tilbringe dagen i Muizenberg. Muizenberg er en lite by på østsiden av Cape Town. Den ligger ved kysten, i False Bay, og fordi den er på østkysten er det noe varmere enn i Atlanterhavet. Men dette var ikke dagen for bading, soling eller slaraffenliv. Her skulle det surfes. Så på med våtdrakt og ut med et gedigen monster av et surfebrett (de sier det er lettere med en longboard, sikkert for balansen, men det var så stort at jeg så vidt klarte å få det med meg ned til stranda). Vi var uti vannet i to timer, en time med instruktør, og jeg kom opp med blemmer i hendene, støle muksler og en ny hobby. Til tross for at jeg ikke er spesielt god, var det ufattelig morosmt. Anbefales på det varmeste! Har desverre veldig lite bilder av selve surfingen av naturlige årsaker (jeg var i vannet), men rakk å ta dette av Sam og Gurli på vei inn i surfebutikken etter endt økt.